Når den verdensberømte tenoren José Carreras synger i Stavanger Konserthus lørdag, håper han først og fremst at han kan gi de rundt tusen frammøtte en følelsesmessig opplevelse.

Jeg håper at de blir grepet av det jeg har å gi dem. Selv føler jeg mest takknemlighet når det hele tiden kommer så mange for å høre meg. Det gir inspirasjon til å yte mitt beste.

Blir du høy av å synge?
På en måte. Sangen gir meg veldig mye. Men det er ikke bare å stå på scenen og synge selv som gir meg følelsesmessig sterke opplevelser. Jeg blir for eksempel aldri ferdig med å lytte til Rachmaninoffs andre klaverkonsert.

Er det slitsomt stadig å være i fokus?
Det er klart at jeg blir trett. Men det gjør jo ingen ting om jeg blir sliten etter en lang dag når jeg våkner igjen like entusiastisk neste morgen, sier Carreras.

Liten mann, stor stemme
Selv om han har en stor stemme, er Carreras en liten, spebygget mann på 1,67 som nesten blir borte i dressen. Han er mørk, litt tynn i håret, og har tredagers skjegg, akkurat som kronprins Haakon. Som Kronprinsen har han også med seg livvakt, en svær, snauklipt tysker på minst 1,90 i mørk dress som tar seg av security og administrasjon. Han kan sikkert trenge en hjelper, for han må stadig være forsiktig og påpasselig slik at stemmen ikke utsettes for noe den ikke tåler.

Det er krevende å stå på scenen, og for å holde seg fysisk i form, svømmer han. Han kan ikke oppholde seg i rom med air condition. Da han møtte Aftenbladet i Oslo onsdag, avslo han å være med utenfor hotellet for å bli fotografert, for det var for sterk vind. For en sanger er stemmen instrumentet.

Dette skaper en konstant spenning, og jeg er nødt til å være veldig disiplinert, sier Carreras.

Leukemi i 1987
En avgjørende grunn til den overdrevne forsiktigheten er ellers at han i 1987 ble angrepet av akutt leukemi, blodkreft. Utsiktene var dårlige, men takket være dyktige spanske og amerikanske leger og en meget sterk livsvilje, berget han seg. Han ble behandlet med cellegift, stråling og beinmargtransplantasjon. Alle som har vært i narkose, vet at man på grunn av slanger og instrumenter som har vært brukt, gjerne er sår i halsen når man våkner opp. Carreras nektet å la seg behandle med ordinær narkose, for han ville ikke risikere stemmebåndene skulle bli skadet. I takknemlighet over at han ble frisk, opprettet han et fond for kreftforskning.

Julekonsert og «Carmen»
Carreras var borte fra scenen i to år. Nå gir han ca. 60 forestillinger om året, er med i én til to operaer, mens resten er konserter. Han synger i Oslo i kveld, og han kom til Norge fra Reykjavik. I høst har han et tett konsertprogram i USA og i Det fjerne Østen. Sesongen avsluttes med julekonsert i Wien sammen med blant andre Placido Domingo. I mai-juni neste år skal han synge i «Carmen» i Barcelona, og i juli reiser han til Tokyo sammen med Placido Domingo og Washington-operaen. I 2003 står Italia for tur.

Hvor lenge kan du holde på?
Det kan jeg ikke gi noe konkret svar på. Avskjeden med scenen vil komme naturlig. Man må lytte til gode råd, ha mennesker rundt seg som kan gi vurderinger som man kan stole på. Slike folk har jeg, sier Carreras.

Carreras er 54 år, har vært meget sivilisert skilt i 12 år, og har to voksne barn, sønnen Albert som er jurist, og datteren Julia på 23 som studerer hotelldrift og turisme. Ingen av dem synger. De er i følge faren normale, og de har et positivt forhold til musikk. Carrera understreker sterkt at han har et godt forhold til barna, og han lovpriser den nye tid med mindre stive omgangsformer mellom barn og foreldre enn det var da han vokste opp i Barcelona i årene etter krigen.

Hermet etter Caruso og Mario Lanza
Som guttunge likte han å sparke fotball og å gå på kino. Han hadde sesongkort og var gjerne på to forestillinger etter hverandre. Han var flink til å herme etter dem han så på filmene. Særlig var en sanger som het Luis Mariano populær. En kveld fikk han se filmen «The Great Caruso» med Mario Lanza i tittelrollen. Dermed var det gjort. Filmen ga ham det store kicket, og han begynte å ta etter Mario Lanza.

Foreldrene skjønte at gutten hadde et spesielt talent, og de kjøpte en grammofon til ham og plater med Caruso og Guiseppe di Stefano. Faren fikk han også opptatt på musikkonservatoriet, og da han var 21 år, bestemte han seg for å satse på sangen fullt og helt.

Bredt repertoar
Carreras har et uvanlig stort repertoar, og han øver stadig inn noe nytt. Selv mener han at bredden i repertoaret særlig skyldes at han som barn imiterte de store som han hørte på grammofon og radio og på kino.

Jeg kunne en masse allerede da jeg begynte på konservatoriet, sier han.

På konserter synger han sjelden arier. Han mener at arier ikke egner seg så godt til pianoakkompagnement. Men kjente komponister har også laget komposisjoner som høver for konsertframføring. I Stavanger skal han synge sanger av spanske og italienske komponister som kanskje ikke er så kjente for et norsk publikum. Med seg som akkompagnatør har han pianisten Lorenzo Bavaj. Å være tenor i verdensklasse innebærer mye reising.

Jeg misunner ofte folk som har et mer normalt liv. Når jeg skal på scenen i Tokyo en lørdagskveld, tenker jeg ofte på dem der hjemme som kan ha en vanlig helg. Når jeg er hjemme i Barcelona og ellers har anledning til det, liker jeg godt å være sammen med gamle skolekamerater. Selvfølgelig medfører også min måte å leve på mye som andre kan misunne meg.

Er det ensomt i rampelyset?
Nei, nei. Jeg er en veldig lykkelig mann.

Copyright © 2001 Stavanger Aftenbladet